Omfang og sammensetning av omsorgstjenester i tre nordiske land

Formålet med denne rapporten er å beskrive de nordiske lands tjenesteprofiler innenfor de kommunale omsorgstjenestene. Med tjenesteprofil menes blant annet antall brukere og type brukergrupper, tjenestens organisering og tjenestens driftskostnader, samt fordelingen mellom hjemmebasert versus institusjonsbasert omsorg. Datagrunnlag og definisjoner varierer mellom de nordiske landene. Dette gjør det vanskelig å sammenlikne nivået på tjenestetilbudet. Dette gjelder særlig for Finland der det ikke er mulig å skille pleie og omsorgstjenestene fra deler av spesialisthelsetjenestene. Finland inngår derfor ikke i den tallmessige beskrivelsen. Når det gjelder hjemmetjenester, er det bare for praktisk bistand at data er sammenlignbare for de tre landene Danmark, Norge og Sverige. Andelen mottakere av praktisk bistand i Danmark og Norge er omtrent på samme nivå, mens tilsvarende andel i Sverige er mindre. Noe av forskjellen kan skyldes at svenske tall bare omfatter hjemmetjenester til hjemmeboende og ikke for eksempel i omsorgsboliger som i Norge. Når hjemmetjenester inkluderer både praktisk bistand og hjemmesykepleie, er gjennomsnittlig andel mottakere noe større i Danmark enn i Norge. Andelen av befolkningen som bor i institusjon eller tilrettelagte boformer er redusert noe i alle tre land etter 2001. Reduksjonen synes å ha vært størst i Sverige og minst i Norge. For den eldste aldersgruppen (80 år og over) har Norge den største andelen av befolkningen i institusjon eller tilrettelagte boformer, mens andel beboere i aldersgruppen 67-79 år er større i Danmark enn i Norge. En oppsplitting i institusjon og tilrettelagt boform er bare mulig i Danmark og Norge. Andelen på institusjon i den eldste aldersgruppen er noe større i Norge enn i Danmark. Mens andelen har blitt redusert i Danmark siden 2006, har den vært konstant i Norge. Norge viser gjennomgående en større kommunal variasjon i omfang og sammensetning av omsorgstjenester enn Sverige og Danmark. Analysene av de skandinaviske landene samlet viser at kommunenes inntektsnivå har en positiv effekt på andel innbyggere i institusjoner og omsorgsboliger, dvs. at andelen beboere i disse boformene øker med kommunenes inntekter. Vi finner ikke tilsvarende effekter av inntekter på andel innbyggere som mottar praktisk bistand. At inntekter har ulike effekter på de to formene for omsorg, kan skyldes ulikhet i kostnader mellom omsorgsformene. Det kan også være at større inntekter vil medføre at antallet timer med praktisk bistand til de som allerede er mottakerne, vil øke. Tilgjengelige data har ikke gitt mulighet til å undersøke dette nærmere. Vi finner videre en positiv effekt av andel av befolkningen i aldergruppen 67 og over for begge de to omsorgsformene. Dødelighet har en positiv effekt på institusjonsdekning og en negativ effekt på andel innbyggere som mottar praktisk bistand. Vi tolker dette som at det i kommuner som har mange innbyggere i livets siste fase, skjer en dreining av omsorgstilbudet over fra lettere til tyngre omsorgsformer. Tidligere analyser har vist at Danmark har lagt stor vekt på utvikling av hjemmetjenester som kom til erstatning for institusjonstjenestene. Utviklingen i Sverige har derimot vært preget av reduksjon både i hjemmetjenester og institusjonsplasser/omsorgsboliger. Norge har vært et sted i mellom de to andre landene. I dag kan vi konkludere med at Danmark fortsatt har noe større dekning når det gjelder mottakere av hjemmehjelp/hjemmesykepleie, mens Sverige har lavere dekning enn Norge. Norge ligger svakt over Danmark i dekningsgrader for institusjoner/ omsorgsboliger. Også her ligger Sverige lavere. De lange linjer viser med andre ord at Norge fortsatt har lavere nivå enn Danmark på hjemmetjenester. De viser også at avinstitusjonaliseringen fortsetter i våre to naboland, mens institusjonsdekningen i Norge trolig er nokså stabil og høyere enn i de to andre landene.