Forsknings- og teknologisamarbeid i norsk industri

Samarbeid er i allminnelighet en mindre dramatisk handling for bedriftene når de skal skaffe seg adgang til ny teknologi enn sammenslåing og oppkjøp. Særlig for små bedrifter kan samarbeid være det eneste reelle alternativet med de ressurser som står til disposisjon. Den norske industristrukturen, som i et internasjonalt perspektiv er preget av små og mellomstore bedrifter, gjør slike forhold til sentrale premisser i teknologipolitikken. Oppbyggingen av den omfattende instituttsektoren i Norge er for en stor del begrunnet i de små og mellomstore bedriftenes begrensede muligheter til å utvikle og skaffe seg tilgang til ny teknologi i de kommersielle markedene alene - til tross for at det er de store som hyppigst benytter seg av instituttenes tjenester. De kunnskaper vi har om spesifikt norske forhold stammer i hovedsak fra den nordiske innovasjonsundersøkelsen fra 1989, som viste at nær 80 % av foretakene som besvarte spørreskjemaet var innvolvert i samarbeid. Instituttsektoren var den viktigste partneren. Over halvparten av bedriftene hadde samarbeid med forskningsinstitutter, og en av tre hadde samarbeid med universiteter. Også andre bedrifter var viktige partnere, idet nær halvparten samarbeidet med andre bedrifter, mens vel en tredel samarbeidet med andre enheter innen samme konsern. Disse resultatene er nå fulgt opp med et spørreskjema til alle foretak som rapporterte teknologisamarbeid i innovasjonsundersøkelsen fra 1989. Hensikten er å kartlegge hva slags samarbeid det dreier seg om, hva som er motiver og hvordan man vurderer verdien av samarbeidet. Selv om teknologisamarbeid kan ha negative sider for både bedrifter og samfunnet forøvrig (f.eks. tap av teknologisk forsprang, kartelldannelser og redusert konkurranse), viser litteraturen at teknologisamarbeid er en effektiv måte for bedriftene å styrke sin teknologiske konkurransekraft. Man bør derfor vurdere om det norske systemet legger til rette for teknologisamarbeid i tilstrekkelig grad. Dette gjør vi ved i hovedsak å benyttet tre ulike datakilder. For det første ved å se nærmere på innholdet i samarbeidet, slik samarbeids-undersøkelsen gir oss anledning til. For det andre benytter vi oss av FoU-statistikken for 1991, som viser omfanget av samarbeid og hvem det samarbeides med. Disse opplysningene sammenholdes med internasjonale data. For det tredje gir innovasjons-undersøkelsen for 1992 oss anledning til å studere noen av resultatene av innovasjonsaktiviteten for foretak med og uten samarbeid. I kapittel 2 summerer vi opp noen av hovedtrekkene i den internasjonale litteraturen om teknologisamarbeid. I kapittel 3 benytter vi dataene fra forskningsstatistikken for 1991 til å beskrive volumet av forskningssamarbeid, med de mest oppdaterte data som er tilgjengelige. Vi gjennomgår også noen kjennetegn ved de norske bedriftene som har kommet med i den spesielle undersøkelsen om teknologisamarbeid. I kapittel 4 ser vi nærmere på hva slags samarbeid de norske bedriftene er innvolvert i, samt hvem som er partnere. I kapittel 5 går vi inn på hva som er motivene for samarbeidet, mens vi i kapittel 6 fokuserer på resultatene av samarbeidet. Her trekker vi inn den norske innovasjonsundersøkelsen for 1992, som gir oss anledning til å sammenligne foretak med og uten FoU-samarbeid, og spesielt vurdere resultatene av innovasjonsaktiviteten i form av nye produkters andel av omsetningen i foretakene. Konklusjonene er samlet i kapittel 7.