Oslo-regionen som nasjonal nyskapingsnode

Denne rapporten analyserer Oslo-regionens rolle som nasjonal nyskapingsnode. Med nyskapingsnode forstås et økonomisk senter, kjennetegnet ved høy innovasjonstakt, høyteknologiske vekstnæringer og evne til å skape innovasjon og vekst i andre regioner. Flere momenter taler for at regionen er et økonomisk senter. Sysselsettingsveksten i regionen de siste årene har vært raskere enn landsgjennomsnittet. Sysselsettingstrender fra Europa, der industrisysselsetting er på vei ned og tjenestesektoren vokser, er sterkere aksentuert i regionen enn resten av landet. Oslo-regionen er spesielt senter for databehandling, engroshandel, forlagsvirksomhet og trykking, forretningsmessig tjenesteyting og forskning og utvikling. Regionen fremstår dermed på mange måter som et gravitasjonspunkt for kunnskapsintensiv tjenesteyting, der flere personer trekkes til regionen enn støtes ut av regionen. I et nyskapingsperspektiv er spesielt databehandling og forskning og utvikling viktig; næringene er ofte regnet som viktig for innovasjon i andre næringer, og regionen har mange ansatte i disse næringene, og flere og større databedrifter enn resten av landet. Kunnskapsintensive tjenesteytende næringer er mer innovative i Oslo-regionen enn resten av landet. Næringer som har høy konsentrasjon i regionen er ofte de som vokser mest (grafisk, databehandling, engroshandel, restaurant) Regionen er også noe mer innovativ enn resten av landet, og innovasjonene er klart mer komplekse. Bedrifter i Oslo-regionen introduserer oftere enn andre bedrifter helt nye produkter på markedet. De representerer også et brohode mot utlandet ved at de oftere enn bedrifter i resten av landet har teknologisk utviklingssamarbeid med utenlandske partnere. De har også mer komplekse innovasjoner enn i resten av landet, målt i antall timer i utviklingsprosjekter og antall innovasjonspartnere. Det er likevel momenter som mange vil mene ikke taler til fordel for regionen som en nyskapingsnode. Regionen har en dominerende sysselsettingstyngde og vekst i ’lavteknologiske’ næringer, som handelsnæringer og grafisk industri. Disse store næringene er like innovative eller mindre innovative enn landssnittet. Som nasjonal nyskapingsnode gjennom personmobilitet er regionen heller ikke en generator; innen databehandling ser vi for eksempel at regionen trekker til seg langt flere personer enn de gir fra seg. Det at regionen har mange sysselsatte innen ’lavteknologiske næringer’ er imidlertid ikke nødvendigvis bekymringsfullt, og i rapporten påpekes det at næringers ’kunnskapsintensivitet’ målt i forskningskroner eller informasjonsteknologi som innsatsfaktorer er for enkle til å forklare sysselsettingsendring og vekst. Nyere teorier hevder at enkeltstående innsatsfaktorer som IT eller forskning ikke representerer eller forklarer all innovasjonsaktivtet. Spesielt ser vi at dette gjelder for Oslo-regionen, som har mange sysselsatte i ’lavteknologiske’, men voksende næringer, og som kan vise til mer komplekse innovasjoner enn tilsvarende bedrifter i andre deler av landet. Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra Næringslivssekretariatet for Oslo og Akershus’ Honaro-program, under prosjektet ’Hovedstadsområdets rolle for nasjonal nyskaping'. Fra samme prosjekt kommer også rapporten ’Norske vekstnæringer på 90-tallet’ (R-06-00) av samme forfatter, samt arbeidsnotatet ’Nyskapingsprosjekter i små og unge bedrifter: Hvilken rolle spiller Osloområdet?’ (A-03-2000) og samlerapporten ’Osloområdets rolle for nasjonal nyskaping’ (R-09-2000), begge sistnevnte skrevet av Arne Isaksen. Isaksen har også skrevet seksjonen ”Internasjonal sammenlikning av næringsstrukturen” i denne rapporten.