Innovasjon, politikk og institusjonell dynamikk

Både i Norge, i mange andre land, i den Europeiske Union og fra internasjonale organisasjoner som OECD, er det gitt uttrykk for et stort behov for mer innovasjon og en helhetlig innovasjonspolitikk. Dette notatet, som slutter seg til forestillingen om at det er behov for en bedre forståelse av betingelsene for endring og fornyelse, er et supplement til innovasjonsdebatten og litteraturen rundt denne. Mine refleksjoner blir organisert i fem hovedpunkter. Først argumenterer jeg for at det er behov for et innovasjonsbegrep som ikke ensidig knyttes til et enkelt samfunnsområde, eller som per definisjon ser innovasjon som et gode for alle, i alle sammenhenger. For det andre diskuteres noen forhold og mekanismer som fremmer eller hemmer innovasjon, og som kan gjøre at fornuftige folk i noen sammenhenger stiller seg lite entusiastisk til økt innovasjon. For det tredje gir jeg fire grunner for at en helhetlig innovasjonspolitikk ikke bare bør ha som mål å redusere gap i økonomisk konkurranseevne, men også gap mellom demokratiskretorikk og de demokratiske institusjonenes faktiske virkemåte og utviklingsmuligheter. For det fjerde argumenterer jeg for at en styrking av innovasjonspolitikkens kunnskapsgrunnlag krever at de tilnærmingsmåter som hittil har dominert innovasjonsdebatten, suppleres med kunnskap fra andre fagområder og analysetradisjoner. Til slutt trekker jeg noen konklusjoner om hva som kan oppnås gjennom forskning om institusjonell innovasjon, og betydningen av åutvikle et innsatsmål for norske FoU-investeringer. Notatet gjenspeiler min faglige bakgrunn ved det at den, i motsetning til det meste av litteraturen, er særlig opptatt av hvordan innovasjon og innovasjonspolitikk kan påvirke samfunnets demokratiske kvalitet.